30 June, 2012

Paul padlet Europa, 2

Hver måned får du et nytt tilbakeblikk på programmene som forlengst har gått over i historien og ikke lenger matcher dagens krav til teknisk bildekvalitet. Innholdet er like fullt verdifullt, synes jeg. Historiene er like aktuelle i dag og det funker fint for web - eller hva synes du?

teknikken utvikler seg, men mennesket består...

Nå er det fjorten år siden jeg padlet gjennom Europa. Den gang var DV-teknologien akkurat moden for slike prøvelser, kameraet var lite og godt nok til at det holdt for oppløsningen i de nå utdaterte 4:3-monitorene vi hadde hjemme i stua. De med bilderør, som ikke hang på veggen.
    Det er gjort et veldig stort sprang i teknisk kvalitet siden 1998, men jeg må av og til nesten skjemmes over at min egen innsats ikke har utviklet seg mer enn den har gjort. Jeg møter mennesker på omtrent den samme måten nå som da. De er ofte lidenskapelig opptatt av noe de brenner for, de er stolte av stedet de bor på og de utviser varm gjestfrihet overfor en enslig syklist eller padler.

ekte folk på hjemmebane

For en tid siden la jeg ut første program i serien "Paul padler Europa". Den er bare tilgjengelig her gjennom min blogg og youtubekanal og tar for seg de første eksperimentelle møtene mellom mitt kamera og folk i Europa.
   Nå får du program to, hvor jeg møter Annelies og Gosse i deres herlige kanalbåt. Jeg har tenkt på deres livsfilosofi mange, mange ganger i årene som har gått. Deretter støter jeg på den utilsiktet komiske sjefen for Taittanger-champagnen, og padler inn i den franske hovedstaden.
    Ved ankomst Paris hadde jeg skikkelig nerver, og var usikker på hvor jeg skulle begynne. Det er jo litt av et ansvar å skulle formidle inntrykk fra slik en fabelaktig by. Jeg valgte å lete etter det "sanne" Paris -"Le vrai Paris", og mente å ha funnet det i en smal sidegate fra Rue Veron, i Montmartre...

28 June, 2012

Lakselv - episode 5


 Jeg vet at det er mer mellom himmel og jord enn det ser ut til ved første øyekast. Jeg tror det ikke, jeg vet. Likevel er det godt å få det bekreftet av og til, slik det skjedde i Lakselv.

alvorlig knetrøbbel

Knærne mine ble plutselig dårlige. Først før Vadsø og så igjen opp Tanadalen. Faktisk måtte jeg dytte sykkelen opp bakkene, og kunne ikke stå å trå. Det er skikkelig dårlig nytt for en som har tenkt å sykle ned Norge. Det var ikke menisken, men noe sene og muskelgreier og jeg kunne ikke fatte hvorfor. Riktignok ga jeg alt jeg hadde på tur nordover, men det hadde jo blitt noen uker siden, uten at jeg kjente smerter den gang. Så tenkte jeg på hvor jeg var på vei, og til hvem, nemlig til Kåre Olli i Boreal transport i Lakselv.
   Kåre er norsk same, med "friends in high places" her i Finnmark. Det må man vel kunne si, når broren er sametingspresident. Om noen i Finnmark har kjennskap til tradisjonelle healere, må det være ham.

min Hjelper

En god eldre herre sa seg villig til å møte meg. Han hadde fått opplyst at jeg hadde et helseproblem, og er vel vant til at folk sliter med alvorligere ting enn betente sener i knærne, for han kaster et blikk på meg og konstaterte:
    "Du er jo fullstendig frisk, du vil bare ha en historie."
    Jeg følte med scannet, og lot ham gjøre det, for han så bare god ut. "Ja, jeg vil gjerne ha en historie," bekreftet jeg, men jeg håper at du kan hjelpe meg med knærne mine." Det ble starten på to svært interessante dager.

lytt til kroppen

Hjelperen min har mye å gjøre, så han vil ikke stå fram med navn, ansikt eller stemme. Hn snakker ikke fort, og har mye å fortelle. Han ser vel at jeg virkelig er interessert, og får høre noen av mine historier også. Da jeg nevner at jeg fant en ørn og har et par av fjæra, får han nøyaktig samme ansiktsuttrykk som en gammel dame i skogen nord i British Colombia.
    "Den gir deg styrke," sier han alvorlig og bekreftende. "Den og bjørnen. Har du noe fra dem, hjelper det deg." Han formaner meg om å gi kroppen de vitaminer og mineraler den trenger, om å ta dens signaler alvorlig og å tenke positivt. Melk er noe jeg bør holde meg langt unna, får jeg høre.
    Når jeg sier at jeg av og til setter meg ned og sender varme tanker og ønsker til venner jeg er glad i, og til tider oppfordrer dem til å gjøre det samme til meg, så retter flere av rynkene hans seg ut i glede.
    "Det skal du gjøre! Det er veldig bra!" nærmest buser han ut, og understreker igjen viktigheten av å fokusere på det gode.

naturens medisinkammer

"Bare her i kommunen har jeg mer enn 1000 vekster jeg kan bruke," forteller Hjelperen. Han sier at han blander den sammen på en måte som vanligvis ikke gjør at ingrediensene kan kjennes igjen, ettersom det er så sterke saker der ute at det vil gå helt galt om det misbrukes. Noe får jeg imidlertid lov til å fortelle, som at bark fra hegg demper infeksjoner i åpne sår, og er bra for mine betente muskler.
    Vi kjører opp langs elva og finner en hegg. Min venn feller en stamme og kapper den opp så vi får den med i bilen. Barken lukter av vanilje og mandel, så den er lett å skille fra selja, forklarer han. Jeg skal ta av barken, holde den fuktig, og legge den på knærne klokken ti hver kveld. Jeg får ikke lov til å sykle etter klokken ni.

Evner utover det å kjenne plantenes effekt unngår han i det lengste å snakke om. Jeg må tyne det ut av ham, faktisk, men omsider kommer det - og han vil egentlig gjerne at slike krefter blir kjent og akseptert. Jeg føler faktisk at han bruker meg for å fortelle historiene, men jeg klør meg i hue og lurer på hvordan, ettersom jeg ikke engang får illustrere beretningen med et bilde av ham.

legenes holdning

    Det er allment kjent i Finnmark at en same en gang stoppet Hurtigruta, navnet var Kaaven. Han var sur og fornærmet over at han, uflidd som han var, ikke fikk sitte i salongen og spytte på golvet. Så han stoppet rett og slett båten inntil kapteinen bad om unnskyldning og tryglet om å la skipet gå, for det var i ferd med å drive inn i fjæra! "Ja, nu går båten," sa Kåven. Og den gikk.
    At mange kan stoppe blødninger er også noe de fleste kjenner til, og at steiner og plasser innehar helt spesiell betydning og ikke skal klusses med er også allmenn kunnskap. For to generasjoner siden var denne visdommen enda mye sterkere i folks bevissthet, nærmest dagligdags. Hjelperen min fikk sine egenskaper fra sin mor. Han kan også stoppe ting, og forteller et par historier som jeg ikke vet om han vil jeg forteller videre. De har satt ham i respekt blant folk.Det har med naturen og gjøre, med rett og galt, med Bibelen og en felles åndelig kilde som alle religioner henter sin saft og kraft fra.

At han ser hva som er galt med folk, har fått noen leger til å forbanne ham, mens andre nok vet å dra veksler også på noaidenes egenskaper. Han har fjernet stein i galleblæren og gir når jeg er sammen med ham kostholdsråd til en kar vi treffer, som er operert i halsen. "Han blir bra," sier Hjelperen, som slett ikke har noe imot skolemedisinen og legevitenskap. Men det strekker ikke alltid til. Og er ikke alltid nødvendig.
    Måten blodprøver tas på er noe som opptar og opprører ham. Den gamle metoden med kopping er langt mer presis enn å hente blodet fra store årer. Ved kopping suges blodet ut gjennom små rifter i huden, og du finner stoffer i blodet som kan fortelle langt mer enn når du henter testen i store arterier.
    "Da oppdages sykdommer langt tidligere," hevder Hjelperen. Men det vil ikke legene lytte til.

lyst og last

Men røyker det gjør han. Rullings, for filteret er fullt av partikler som skader lungene, smiler han. Jeg velger uansett å mene at hans røyking ikke er bedre enn min melkedrikking. Vi har alle våre laster, og jeg akter å leve videre med min...

La meg for ordens skyld tilføye. Da jeg syklet videre til Honningsvåg fikk jeg første kveld begynnende smerter i kneet klokken 20.45. Jeg la på barken fra treet så lenge det rakk, hver kveld klokken ti. Nå er knærne som nye. Tusen takk, kjære Hjelper!

god reise, varme tanker og optimisme...


26 June, 2012

Nordkapp statistisk

Ettersom mange turister ankommer med tro på at det er glansbildet de har sett i brosjyra som venter dem, føler jeg en plikt å justere litt på praktbildene jeg serverte forleden dag.

Se hvordan utsikten normalt fortoner seg, hvordan den var under mitt besøk og hvordan den sannsynligvis ser ut nå. Trykk på bildene og juster forventningene deretter. Det sies at du har knapt 1/3 sjanse for å se sola, så dermed skulle fremstillingen være nær matematisk korrekt...





før                . . .                under                . . .                etter


Lykke til!

20 June, 2012

Nordkapp i midnattsol!


en god følelse
Væranda i midnattsol
ikke til å ta feil av
hemningsløs kjærlighet
 Er Nordkapp Norges mest romantiske sted? Det kryr i hvert fall av nygifte oppi her, både i bobil, på sykkel, med rullestol og scooter. Under oppholdet i Honningsvåg har jeg fått den likeverdige glede å oppleve den dramatiske klippen under diametralt motsatte forhold - ertesuppe og fri sikt. Først med buss, og sist med sykkel. Visitten ble en studie i mennesker vel så mye som klimatiske og geografiske forhold...

Trykk på bildet og les...
"Tour Boreal" krever mye redigeringstid og fotoflikking. Jeg kan beregne regnværsdager til denslags kontorarbeid, mens jeg spretter ut for å oppleve ting når sola titter fram. Slik var det, da jeg tråkket opp på Nordkapp-platået på lørdag. Hel fullstendig blå himmel var det varslet - og slik ble det. 270 000 besøkende tar turen hit hvert år.
   
les på button'en...
Boreal Transport har de siste årene stått for omlag 100 000 av dem, da de skyfler dem opp og ned fra Honningsvåg, hvor Hurtigruta og cruiseskipene legger til.
Kjærlighet på scooter!
    Dette er den eneste sjansen hurtigrutapassasjerene har til å se Nordkapp, ettersom skipene går sør om Magerøya og sparer et par timer på det. Det kan ligge fire skip inne i slengen, og dermed er det tusenvis av passasjerer som ved hjelp av 20-30 busser i skytteltrafikk fraktes opp og ned. Det er rene katastrofeøvelsen - hver gang.

Hva man må kalle et nordvendt vindu...

barnekunst bør fotograferes i barneperspektiv
en positiv overraskelse
"Barn av Jorden" er en flott liten sak som jeg gikk helt glipp av på mitt første besøk. Jeg så det rett og slett ikke i tåka. Syv barn fra forskjellige steder på kloden kom sammen her i en uke, for å skape dette kunstverket, og arrangementer avholdes hvert år i sakens ånd. Veldig fint, faktisk.

jada - alt er lov
En deilig ting med å reise rundt i Norge, er at vi er så behagelig slappe med regler. Det ble tydelig under besøket på platået. Folk tenker selv og lager ikke spetakkel og problemer over detaljer. Det er deilig å slippe å betale for kaffen fordi jeg har glemt lommeboka, det er utmerket at ingen reagerer på at jeg filmer utstillinger og severdigheter med profesjonelt kamera og det er helt OK at den unge fyren i billettluka nøyer seg med et nikk til meg når jeg ankommer på sykkel. Norge er et godt land å være menneske i.
    At noen på død og liv skal bruke den friheten til livsfarlig akrobatikk får være opp til dem. Tipper at de som klatrer opp i globusen ikke er klar over at den faktisk kan gå rundt...

det beste hotellet
Det gir faktisk litt stolthet av å være norsk, når du er omgitt av alle nasjonaliteter i vårt ytterste nord. Vi disponerer et unikt land med landskap og tradisjoner vi må skjøtte vel om.
    Det kan se ut som om turistene setter større pris på Norges kvaliteter enn vi selv gjør, for vi er ikke flinke til å reise omkring i landet og vi kunne langt oftere sette ord på hvor glade vi er i vårt nærmiljø. For det er jo det vi er, selv når værmeldingen stadig minner oss på at deler av riket er av de mest forhutlede plasser folk kan tenkes å bo.

24.00
Klimaet nord for polarsirkelen kan være bistert til tider, men ansiktene viser at mørketid og snøfokk er vel verdt å stå han av når det røyner på. Så si det. Prøv å viske det til deg selv først, kjære nordlending.  Gå deretter ut i den naturen du har vokst opp til å elske og rop ut din kjærlighet til fiskevann, nordlys, boknafisk og stillhet. De trenger nemlig å høre det fra deg. Og det gjør du også selv.

God reise - i Norge.


17 June, 2012

Vardø II - episode 4



Landets lykkeligste guide.
Det er liv på havna i Vardø i dag. Cruiseskipene legger ikke ofte til her, men nå slippes fire busslaster i land, og Boreal Transport i Vadsø må skrape sammen det de har av mannskap for å kjøre dem rundt i distriktet. En gruppe skal til Hamningberg, et fraflyttet fiskevær ved veis ende. Dit vil jeg også.

Etterpå overrasker jeg Trygg Øien på festningen. Han vet ikke at jeg nå returnerer (ref avskjed i forrige episode) og får nå muligheten til å briske seg i sin fineste skrud.
    Det videoen ikke forteller, er at Vardøhus Festning for første gang er under kommando av en kvinnelig kommandant, nemlig major Elisabeth Eikeland - følgelig betegnet som Elisabeth den Første.

Første kvinne på veggen...
Vardøhus er en stjerneformet perle, verdens nordligste festning og den eneste i Nord-Norge med saluttplikt. I dette levende lille museumet vokste Trygg opp, og her tjenestegjør han på sin måte fremdeles. Kommandant Elisabeth har døtrene med, og de trives kjempegodt her i byen, så godt at hun hevder aldri å ville forlate stedet igjen.
    Når turistene strømmer inn i den ærverdige kommandantboligen og stemmer på alle språk bombarderer henne med spørsmål og fotoforespørsler poserer og forklarer hun og ser - om mulig - ut til å være like stolt som Trygg over plassen som firte flagget sist og hevet det først, under den Store Krigen.

En ganske usedvanlig liten festning.


God Reise!


Hamningberg

Ser du vargen? Den vokter bukta.
Hamningberg går for å være "Europas Ende" og det forrevne landskapet som aller nådigst tillater atkomst langs en smal og snirklete vei er unikt i denne verden. En gang bodde 250 mennesker her, men husene er nå tomme. Det er skrevet en doktoravhandling, avisartikler og frustrerte tekster om skjebnen til denne plassen, som  ble et symbol på den ulike kampen mellom distrikt og myndighetenes sentraliseringsplaner.


Vis Tour Boreal live i et større kart

Bygningsmassen er selvsagt fredet.
Pomorenes ferdighus.
Slutten på visa kom i 1965, da en lang kamp for en lovet kai måtte oppgis. Uten kai kunne bare småbåter fiske herfra, og det stolte været med tradisjoner fra Pomorhandel og fiskeriets storhetstid måtte skalke lukene og gi opp. Bare pensjonister ble igjen, til utpå 70-tallet.

Som en skjebnens ironi er denne husklyngen blant de få som tyskerne ikke rakk å brenne under tilbaketrekningen etter den Store Krigen. De flyktet hals over hode, og lot de nå verneverdige bygningene stå igjen, på lik linje med bunkersanlegget på fjellet ut mot havet.

Offer for en pinefull katastrofe i distriktspolitikken.

Går du over haugen mot nord kommer du til gravlunden. Livet var hardt her - det ser du om du trekker fødselsåret fra dødsåret på mange av gravene. Her hviler mange barn. Da mange av steinene hadde forvitret, er de erstattet av hvite kors, som mot sin hensikt forsterker min litt ubehagelig fornemmelse av at dette er stedet verden glemte og ikke bryr seg om.

Kirkegården ved Verdens Ende.
Om sommeren er det riktignok en viss aktivitet her, og finner du rom eller har du med telt, kan jeg varmt anbefale et par-tre dager til refleksjon og åndsbearbeidelse, for her er du - ved Europas ende.


God Reise!


14 June, 2012

Vardø 1 - episode 3

  Dette innslaget skulle jo - egentlig - spinne omkring Boreals avdeling i Vadsø. Den er fin. Det er hyggelige folk. Byen har en fabelaktig sykkelreparatør. Likevel blir det Vardø som tar kaka. Med én enkelt bussjåfør ... og så faren hans, da!

Monumentet til minne om 80 brente hekser gjør inntrykk på deg. Garantert.

Triste greier

Hva godt har du hørt om Vardø de siste årene? Det har visst vært en realitysak om en snøballkrig. Den fulgte jeg ikke med på. Har ikke TV. Det jeg nå vet, er at byens befolkning er halvert etter at luftforsvaret flytta sine folk og fisket forsvant til møringer med penger på bok.
Her ble det brann i et nedlagt fiskemottak.
    Finnmarkinger har aldri hatt særlig sans for finanser. De minner meg om sydeuropeere, med den noe avslappede holdningen de viser til bankkontoen sin. Historisk har det vært slik at de bare kunne dra på havet og dra opp litt mer, dersom de trengte litt ekstra. Havet var banken. Men slik er det ikke mer, så nå er rekken av fiskebruk som en gang kantet kaia redusert til en parodi på seg selv, og det har spredd seg til mange stengte virksomheter på land.

Herlige lyspunkt

Det er i mørket at du lettest ser lyspunktene, og de finnes så visst også i Vardø. Lyskastere, er bedre ord, faktisk, for noen av de jeg har møtt. I episode tre (og fire) blir dere kjent med en av dem, nemlig Trygg "6" Øien. Jeg må skrive det slik. Faren var nemlig i sin tid soldat nummer seks på Vardøhus festning, og nummeret klistret seg som tilnavn til familien. Resultatet ble jo litt morsomt i Tryggs tilfelle.

Kult ... eller en stor utedass? Jeg synes kult.

byens leksika

I løpet av tiden med Trygg har jeg hørt om Vardøs historie, om bydelene (Den Himmelske Freds Plass, Vatikanet, Himmelbjerget, Skagen, Abu Dhabi etc) og om hvordan forholdene var under krigen, da han ble evakuert sydover og bombene falt omkring dem, mens folk etterhvert fikk sympati med de stakkars guttene tyskerne sendte i krigen. Trygg fortalte også om dampbadet hvor du kunne bestille kvart- halv- eller helvask, og hvor sistnevnte behandling, utført av en profesjonell kvinne, innebefattet "pelesnusken". Slik var det helt fram til krigen.
    "-Slik var det helt fram til krigen, det er bare å spørre de eldre," sier Trygg.
    "-De eldre? Så du regner deg ikke som gammel?"
Trygg er på sitt åttiførste år, og ler så kjakene skaker. Klart han ikke er. Ikke så lenge han løper i fra de som er godt yngre enn ham...


God reise!



13 June, 2012

Folk i Porsanger

Hva heter du? Denne løven skulle til Kirkenes...
Egentlig har alle lyst til å  bli fotografert, selv om de av og til later som noe annet. De har i hvert fall lyst til å fremstå som fine på bilder, og da er jo utfordringen som fotograf å få til dét, enten modellen er fotogen eller ei. Av en eller annen grunn får jeg ofte det riktige smilet på eksponering nummer tre, og det er jo bare å fyre løs såfremt du husker å slette alle som bare nesten satt som de skulle. "Løvinnen" var enkel å få til - og hun matcher attpåtil med bussen!

Laila og Nils Peder
I Karasjok stoppet jeg i en kafe ved rundkjøringen som tilsynelatende utgjør det meste av Karasjok. Laila og Nils Peder oppveide fullstendig for mangelen på liv ellers i bygda. Dysleksi og kunstig hofte holder ikke disse to tilbake. Herlige folk!

Kåre Olli
Jeg hadde ikke engang kommet til Lakselv før Kåre kom meg i møte. Han er sjef for Boreal Transport i Lakselv, og en av flere mosjonssyklister i firmaet, korrekt antrukket i Boreals egen sykkeluniform!
    Også her har jeg nå møtt en rekke sympatiske sjåfører, som John Erling og Kolbjørn - de tok meg med ut til Mehamn og Kjøllefjord en dag da værforholdene slo alle rekorder.

Kolbjørn
John Erling

Castor, snart to år i landet.
Kidsa, veldig hyggelige.
Castor i Sjånes lempa torskehoder som skal bli til proteinpulver i Afrika, kidsa har valgt kaffebordet i landhandelen og Gjestegården i Gamvik har en noe underlig ting stilt i vinduskarmen - klikk på bildet nedenfor og vurder selv om dette er et sted egnet til overnatting...

klikk på bildet og finn en "feil"...

Jeg har spart min favoritt til slutt. Denne herlige karen må bli den siste røykeren som stumper rullingsen, for større glede har ingen fått ut av en skrukkete liten tjall.

... på kaia i Mehamn.


God Reise!


06 June, 2012

Folk i Varanger

Unjai Danielsen
Alf Eristad


Sigbjørn Laugsand

Unjai er en av de kuleste frisørene jeg lenge har møtt. Hun serverte kaffe og har en herlig latter. Bussjåfør Sigbjørn er hovedperson i Episode II og er stolt som en hane. Hans kollega Alf har et herlig smil og ditto frisyre.

Alle fire Ortlieb sykkelbag-farger!
De som tror jeg er på sykkeltur fordi jeg liker å sykle, tar helt feil. Jeg tråkker først og fremst avgårde for å møte folk. Alle de andre gode opplevelsene med tid til tanker, flott natur og fysisk fostring er ren bonus.
    Fire andre karer er også på hjul, belgiere som skal ta et par uker nedover langs den historiske grensen til Jernteppet. Selv blir jeg mindre begeistret ved å sykle under havet fra Vardø til fastlandet, heldigvis var det lite trafikk i tunnelen.

Et av Norges østligste lam.
Ikke så lavt som Dødehavet.
Kong Haakon
En svært nysgjerrig firbent finnmarking kom helt bort til gjerdet for å finne ut hva en syklist er, mens blåser som har drevet i land har fått et litt stivere smil.
    Kong Haakon virker også litt anstrengt, der han stolt og opphøyd vokter Vardøhus Festning, som har stjerneform og er eneste bastion i nord med saluttplikt.

Kystkunst.
Trygg og Laila Øien
Vardøhus' sanne vokter er imidlertid Trygg, som du snart stifter bekjentskap med i Episode III. Han og kona omslutter deg meg med sin varme og humor.
    Trygg vokste opp på festningen og stiller med ropert og rød uniform ved anløp av større turistmengder, som får den unike festnings historie levende forklart. Og levende er han, ikke minst når han får en vakker kvinne på hver side, her representert ved to av de ypperste representantene for sitt kjønn, kommandant major Eikeland og hennes datter:

Frøy, Trygg og Elisabeth den 1.


Forresten ... disse gutta må jeg ikke glemme - takk for påminnelsen - en fin gjeng på små og store hjul utafor Prix'en på Bjørnevatn.
    "-Hva kaller man folk fra Kirkenes?" spurte jeg, i den tro at de selv var det.
    "-Kirkenesramp!" svarte de med et glis - de er jo fra Bjørnevatn!  ;o)


God Reise!


01 June, 2012

Kirkenes - Episode II

Wow... dette gikk helt over styr. Jeg skulle jo ikke lage en helaftens spillefilm, men selv etter drastiske kutt i en tidslinje spekket med drama og avsløringer, endte jeg opp med det dobbelte av hva jeg tidsmessig har budsjettert med. Vel, ting skal ta litt ekstra tid i starten - og gode historier og spontane muligheter trumfer kalenderen - så jeg håper at resultatet vekker mersmak. Med dette prosjektet føler jeg mer enn noen gang at jeg lever opp til min yrkestittel "multivisjonsvagabond". Et rullende produksjonsselskap, rett og slett. Pluss veldig god hjelp og kontorplass hos Boreal, da...  :o) Snurr film!




God Reise!